menu
Svalbard. Pictographic. Invertebrate. Database and. Educational. Resource.

Hvor kommer de fra?

 

Den invertebrate faunaen på Svalbard er relativt ung. Det finnes ingen bevis på at invertebrater overlevde siste istid på stedet. Øygruppen var dekket av is og der stein befant seg over isdekket var forholdene for ekstreme til at invertebrater som insekter og midd (edderkoppdyr) kunne overleve. Selv blant dyr med en så fantastisk toleranseevne for ekstreme forhold som bjørnedyr, finnes det ingen bevis på at de vedvarte/ overlevde/ levde på Svalbard i istiden. Det er derfor sannsynlig at alle disse dyrene (og plantene) kom til Svalbard etter at isen trakk seg tilbake, det vil si i løpet av de siste 10 000 årene. Så hvor kom de fra? For plantene peker økende bevister mot at kildepopulasjoner var enten Sibir eller Grønnland (se www.svalbardflora.net). Likevel har det blitt gjort lite arbeid på invertebratene. Ved å sammenlikne artsforsamlinger, det vil si hvilke arter er tilstede i et spesielt område, kan det trekkes noen konklusjoner. Mange ser ut til å ha spredt seg østover, og overlevd siste istid i refugier på det kontinentale Nord-Amerika, før de spredte seg da isen begynte å smelte.  Disse konklusjonene er basert på det faktum at mange arter av en type invertebrater finnes i Nord-Amerika, en delmengde av disse finnes på Grønland og en delmengde av disse finnes på Svalbard. Likevel er mye av dette spekulasjoner.  Artslister for Russland, også Sibir, er vanskelig å sammenline med Svalbard på grunn av synonymer, det vil si at en art blir gitt to eller flere navn. Før bedre kunnskap er tilgjengelig og synonymene oppklart er det ofte vanskelig direkte å sammenlikne arktisk europeiske og sibirske invertebratlister. Et påfallende spørsmål er da hvordan koloniserte denne omfattende faunaen Svalbard? Hvordan kan et dyr som er mindre enn en millimeter langt gjennomføre en 700 kilometers reise til Svalbard? Disse artene kan komme seg til Svalbard på flere mulige måter. En løsning er å fly eller bli transportert/blåst med vinden. Siden de fleste invertebrater er små er sjelden/uvanlig immigrasjon vanskelig å observere direkte. Imidlertid, på en øy med lavtvoksende vegetasjon and kun to fastboende vanlig møllart, blir ankomsten av nye sommerfuglarter raskt bemerket.  Et god eksempel er kålmøll, Plutella xylostella Plutella xylostella, the Diamond backed moth(bilde Albert Vliegenhart). Arten overvintrer i sørlige deler av Europa, men begynner en migrasjon om våren som følger den tidlige våren nordover. Siden dette insektet er et vanlig skadeinsekt på avlinger, blir dets bevegelser nordover overvåket av forskjellige statlige landbruksetater. Dette gir en nøyaktig oversikt over møllens migrasjon. Periodevis blir møllen observert i store antall på Svalbard. Siste gang i juli 2000. Møllen ble observert 20. juli, men i løpet av en uke var populasjonen død grunnet lave temperaturer og mangel på egnede matplanter. Tilbakesporing ved hjelp av meteorologiske data viser at den migrerende møllen ankom den nordlige kysten av Skandinavia akkurat da sterke sørøstlige vinder satt inn (bilde Flextra)Wind tracks for three days prior to June 20th, 2000.  Note the air moving up from Northern Norway (red line). http://tarantula.nilu.no/trajectories/index.cfm. Ved å bruke disse vindene tok reisen fra fastlandet til Svalbard cirka 48 timer. I senere tid har midd og spretthaler som vanligvis er assosiert med jord, blitt påvist på sjøfugl. Det ser ut til at disse dyrene kan leve i en betydelig periode under fjærene til fuglene og dermed bli transportert over store avstander. En annen mulig rute er via havstrømmene. Mange arter har blitt påvist kapable til å overleve i mange dager eller uker på havoverflaten. Det er ikke uvanlig at terrestrielle invertebrater blir feid nedover elver og ut i havet. Invertebrater som blir transportert ut i havet ved fastlands-Norge, kan potensielt bli ført til Svalbard med havstrømmene. Andre studier har vist at mange arter som er vanlige på Svalbard kan overleve fire år i under 20oC fryst inn i is. Dette åpner for muligheten for at arter kan bli transportert på drivved fra sibirske elver som blir ført mot Svalbard med drivisen.

I dag er det en ny faktor som spiller inn. Mennesket. Skadeinsekter reiser over hele verden med mennesket, og Svalbard er intet unntak. For eksempel er det funnet en liten bille, sagtannet nøttebille, i boliger i Longyearbyen. Det finnes også en historie om stikkmyggen Aedes nigripes som ble transportert til Kapp Thordsen med fosfatgruvearbeidere i 1918. Denne beretningen ser imidlertid ut til å være skuffende ukorrekt. Som det har vært rapportert i Svalbardposten ankommer andre arter sporadisk med mennesker, for eksempel marihøner. Konkluderende svar som er basert på genetiske analyser av diverse populasjoner er pågående arbeid på UNIS. Noen arter har ankommet takket være mennesket, haikende med oss, men de fleste av disse er huslige skadedyr, som for eksempel kakerlakker, melbiller og melmøll. Meget få av de som ankommer med mennesker har etablert seg/ overlevd i naturlige omgivelser på Svalbard. Det eneste gode eksemplet er bendelormparasitten på østmarkmus. Til tider blir andre invertebrater sett på Svalbardbutikken, det vil si insekter som blir assosiert med transporten av ferske grønnsaker, som marihøner. Imidlertid er det meget få, om noen, som har noen sjanse for å etablere seg her. Forholdene er for ekstreme.